Allerede som 13-åring støtte Groven på renstemmingsproblemet da han skulle stemme en harpeleik. Han fikk ikke renstemt den i alle tonearter, og lurte på om det var ørene hans det var noe galt med.

Problemet knyttes til temperering, som kort kan forklares som en serie kompromisser hvor rene intervaller ofres for å oppnå at instrumenter kan spilles i alle tonearter uten å måtte stemmes om. Naturtoneskalaen er erstattet med den tempererte skalaen, og forskjellene på tonehøydene er så store at Groven beskriver dem som grøtete og uklare. Han mener at disse urene intervallene skaper "uro, og reduserer musikkens skjønnhet og lytterens nytelse". (Groven 1948, s. 15)

Denne observasjonen ansporet Groven til å arbeide med renstemming, på både praktisk og teoretisk grunnlag. Publikasjonene Naturskalaen (1927), Temperering og renstemming (1948), og Renstemningsautomaten (1968) gir det teoretiske grunnlaget for hans system med 36 toner/oktav, som han mente var tilstrekkelig: "...en hvilkensomhelst modulasjonsgang kan finne sin løsning innenfor et tonefelt på 36 ulike tonehøyder i oktaven utkrystallisert ved renstemming. Om en vil tilføye enda flere toner i systemet, kan resultatet i visse situasjoner bli noe bedre. Men vinningen ved dette er likevel knapt umaken verd. (Groven 1948, s. 80)

Som en praktisk parallell til de teoretiske utredningene, fikk Eivind Groven bygget flere instrumenter. I 1936 bygget han et harmonium hos Gjøvik orgel-hamoniumfabrikk, hvor hver tangent hadde tre tonehøyder. Instrumentet benyttet en halvautomatisk elektrisk omsjaltingsmekanikk, og ble noe tungvint i bruk. I 1939 begynte han utviklingen av en tonevalgautomat som skulle kunne styres av impulser direkte fra spillebordet. Den lille tidsforskjellen fra fingeren berørte tangenten til tonen ble satt an kunne utnyttes, og dermed skulle utøveren kunne bli avlastet under fremføringen. De rene intervallene kunne dermed komme automatisk under spillets gang. I løpet av de neste fem årene utviklet Groven utviklet den første unike renstemmingsautomaten. Den ble bygget av kasserte reléer fra Televerket, og ble møysommelig arbeidet frem med små midler. I 1953 sto det første pipeorgelet ferdig, enstemmig og med 36 toner/oktav, bygget hos J.H. Jørgensens orgelfabrikk. Orgelet var monofont med 36 toner/oktav, sto først i Trefoldighetskirken, deretter Fagerborg kirke, og står nå i Grovens orgelhus i Ekebergåsen.

Groven videreførte arbeidet med utviklingen av et elektronorgel. Dette ble gjort i samarbeid med Ragnar Bogstad, og sto ferdig i 1965. Orgelet hadde 33 klangfarger, til dels sjeldne stemmer som bukkehorn, seljefløyte og sekkepipe, og hadde 43 tonehøyder. Her hadde Groven byttet ut releer med transistorer. Bjørn Raad ved Sentralinstitutt for industriell forskning bygget denne transistorautomaten, som inneholdt ca. 1 400 transistorer, etter Grovens diagrammer og anvisninger. Elektronorgelet sto i Eivind Grovens arbeidsrom på Ekeberg i "Det nedre huset", der det ble laget, men ble flyttet en kortere stund til Vålerenga kirke i anledning en større konsert der dette orgelet var i sentrum. Deretter ble det flyttet tilbake til Ekeberg. Da orgelhuset kom opp, ble det flyttet dit, men beholdt sin elektron-automat med 43-deling. I 1970-årene tilpasset Groven et serieprodusert Sonataorgel til renstemthet. Da vendte han tilbake til løsningen med 36 toner/oktav: Både pipeorgelet og Sonataorgelet ble koblet til eletronautomaten som måtte justeres til 36-stemming av hensyn til pipeorgelet. Da ble det første elektronorgelet koblet ut og releautomaten overflødiggjort. Det vil altså si at før Sonataorgelet kom, hadde pipeorgelet fortsatt releautomat, og det gamle elektronorgelet fungerte. Elektronautomaten ble opprinnelig laget til dette.

Harmoniet skal stå på Norsk Folkemuseum, pipeorgelet og begge elektronorglene står nå i Orgelhuset i Ekbergåsen, men elektronorgelet med 43-delingen er ikke operativt.