Tale til åpningen, Oslo Sentralbanestasjon, 2. oktober 2002
Hovedtittelen på denne installasjonen er naiv og enkel, og handler om å oppleve Norge gjennom lyd av det menneskene gjør, det som skjer rundt oss, og noe av det som gjør at vi kjenner oss som del av det samme. (Den historiekyndige vil naturligvis finne en referanse til fortidens samkvem med skandinaviske naboer, men det ligger intet poeng i den retning i det arbeidet som nå vises)
Bak denne naive tittelen lurer imidlertid en større kunstnerisk idé om identitet, handling, samvirke og refleksjon. Og alt materialiseres gjennom lyd – hørselen er vår dyktige hjelper, den er alltid på, den forteller oss hvert øyeblikk om hva som skjer i våre omgivelser, mens vi kan pusle med andre ting.
Og Norge – et lydrike forteller oss hva som skjer. Lyd sendes inn fra hele landet til installasjonen, og mye i sanntid. NRKs distriktskontorer står for teknisk gjennomføring, og har valgt lyder som er meningsfulle i deres dager, i deres virkelighet. Og alt som er hørbart i installasjonen sendes også ut på Internett som lyd og bilde, som hvem som helst kan koble seg på og lytte til. Alt har like stor plass – alt har betydning i installasjonen – og faller noe bort, svekkes helheten.
Og at lyd binder oss sammen, det husker vi: Alle på min alder og eldre husker godt hvordan hele Norge sto i stuene og noterte rundetider den gang Bjørge Lillelien rapporterte fra sportsbegivenheter i inn- og utland. Når vi hører ting som virkelig interesserer oss og som vi identifiserer oss med, da oppstår det fellesskap, da avdekkes verdier slik at de blir tydelige for oss. Installasjonen sikter mot dette.
Kommunikasjon utover det enkle er slett ikke en ukomplisert størrelse: Vi deltar alle i forskjellige fellesskap, og handler uten fullt ut kjenne konsekvensen av hva vi gjør – vi mottar og blir utsatt for ting som vi ikke fullt ut kjenner betydningen av – og vi forsøker etter beste evne å skape mening i dette langt fra entydige mønsteret av synlige og usynlige tråder og forbindelser. Norge – et lydrike viser alt dette på en kunstnerisk måte:
Lyder sendes ut til publikum gjennom en mengde lyddusjer som henger fra inngangen til Sentralbanestasjonen og innover. Én dusj for hvert distriktskontor. Dusjene er lette å se, de er belyst ovenfra, og på gulvet rett under hver dusj er det en stor oblat som forteller hvor lyden stammer fra. Vi er hørbare for hverandre – på parabolstien.
Høyttalerne har parabolformede reflektorer, og lyden blir dermed en dusj i den forstand at man må gå nesten rett under for å høre den. Og det er faktisk små øreblikk av norsk hverdag vi får – hvordan hverdagen er for andre som vi deler dette samfunnet med. Her ligger et rom for refleksjon – om forskjeller i virkelighet og livsvilkår, og om hvordan vi kan høre livet bli formet rundt oss. Slike betraktninger er sentrale i begrepet akustisk økologi – om hvordan våre lydlige omgivelser bærer bud om, og former våre fysiske omgivelser.
Men installasjonen har også en annen og langt mer radikal tittel – Norway Remixed! Alle gjør sine utvalg i det de har tilgang til, og konstruerer sin virkelighet ifølge sine tilbøyeligheter. Materialet har vi for det meste fra hverandre, og vi bygger det om gjennom våre egne oppfatninger, vår egen skaperkraft og vår egen vilje. Og denne prosessen er kjernen i det skapende arbeid vi alle utfører hver eneste dag når vi lager vår egen virkelighet. Vi remixer.
I lytterommet ved enden av parabolstien finner publikum alle lydene de har hørt på veien dit – og viktigst, de finner også verktøy som gjør at de kan sette dem sammen slik de har lyst til, og forandre på dem – slik at lydene får ny form og dermed nytt innhold. Lyden er slik – den spektrale formen gir innholdet – om enn ikke hele meningen. Publikum har altså muligheten til selv å gi form, og dermed bli medkunstnere i prosessen, slik lydinstallasjoner ofte fungerer. For det er i lytterommet at den skapende prosessen i eksplisitt form holder til i denne installasjonen.
Jeg vil bare kort nevne dem som har stått for den kunstneriske utførelsen, og takke dem for deres arbeid. NOTAMs produsent Bjarne Kvinnsland har hatt den vesentligste rollen i konseptutviklingen, og det er komponistene Risto Holopainen og Asbjørn Flø som har gjort det kunstneriske arbeidet inne i lytterommet, i samarbeid med Trond Lossius fra NOTAMs søsterstudio i Bergen, BEK. Installasjonen er lett å betjene fordi komponistene har lagt mye arbeid med musikkteknologien i bakgrunnen, gjemt slik at den ikke skal forstyrre publikums opplevelse og skaperimpuls.
NOTAM har med installasjonen Norge – et lydrike – Norway Remixed lagt til rette for publikum en fortelling om Norge som vil være forskjellig for hver av oss, men som for oss alle bygger på det samme usikre grunnlag av utvalg fra de verdier som binder oss sammen i en kultur. Installasjonen spiller på vårt behov for å høre til og kjenne oss igjen, og på vår iver etter å forandre.
Takk for oppmerksomheten.
– Jøran Rudi, oktober 2002