Den 8. oktober 1995 hadde Kringkastingsorkesteret konsert i Universitetets Aula. Konserten ble realisert som et samarbeid mellom franske IRCAM og norske NoTAM – to institusjoner som arbeider med elektroakustisk estetikk og verktøy. Sammenhengen mellom NoTAM og IRCAM er tydelig; vi deler en visjon om hvilken estetikk som er musikalsk interessant, og ønsker å utvikle verktøy (og kunnskap om bruken av det) for å oppnå mye av det samme; en lek med lyd for å skape en NY! musikk av klanger som ikke finnes i den ordinære akustiske verden. Og hvis høna er eggets ide om hvordan man skaffer flere egg – og dersom man må være høne for å ha empirisk viten om hva et egg er – er både IRCAM og NoTAM rugekasser.

Energi


Menneskehetens behov for tonegeneratorer og militært overtak oppsto tidlig. Tonegeneratorer fordi mennesket som dyreart oppnår nytelse gjennom lek med lyd, og militært overtak fordi menneskene alltid har funnet stor glede i å plage sine naboer, men mindre glede i selv å bli plaget.

Driften mot kunstuttrykk har også vært stor, og nysgjerrigheten likeså. Fra den spede opplevelse av organisert lyd som filtrert støy i mors liv har menneskeheten frembrakt et rikt akustisk instrumentarium hvor det kanskje mest lovpriste og avanserte er klaveret; en tonegenerator med stort spenn både i termer av frekvenssammensetning og uttrykksmessig variasjon. Ingen ringe prestasjon å skape en maskin som frembringer slike spektra gjennom et så brukervennlig grensesnitt! Men utviklingen har ikke stoppet, selv om det ut ifra konsertprogrammene ofte virker slik; menneskene er notorisk lekne, og ønsker stadig å forvandle sine omgivelser på nye måter.

Den annen verdenskrig førte til en eksplosjon i behovet for signalprosessering, og mye nytt verkty ble skapt som følge av behovet for å lytte på andre og selv få ha sitt i fred. Mye nytt arbeid ble satt i gang, og i årene etter krigen – la oss si grovt sett de første ti – oppsto det flere institusjoner som utnyttet nettopp denne teknologien i kunstens tjeneste. Disse institusjonene ble i Europa ofte knyttet til radiostasjoner, mens de i USA ble knyttet til utdanningsinstitusjoner, og det er ikke uviktig å være oppmerksom på at skillet mellom utdanning og industri i USA er mye mer utvisket enn her, både ideologisk og økonomisk. Krigens overlevelsesredskaper ble raskt satt i arbeid som komposisjonsverktøy, og den analoge elektronmusikken begynte å få betraktelig oppmerksomhet, ikke minst fordi flere innflytelsesrike komponister knyttet bruken av elektronikk inn som en del av fremtidsvisjonen. Dette fant sted i en periode hvor troen på fremtiden grovt sett hadde *én* retning, og dette var igjen et uunngåelig etterslep fra krigens behov for samhold og nødvendig oppbyggingsarbeid.

I dette idylliske landskapet blandet det seg så inn flere elementer som skulle føre til en dreining av kulturen. Datamaskinen skulle rykke inn og erstatte klaveret som det fremste musikkinstrument menneskeheten har frembragt, og troen på en felles utvikling til alles beste skulle i musikklivet bli transformert til ideer som ble vurdert best ivaretatt og forvaltet av noen få mennesker som hadde ansvaret for å fortelle resten av samfunnet hva ting dreide seg om. Allerede på femtitallet hadde man begynt å arbeide med datamaskiner i USA, først og fremst hos Bell Telephone Company og IBM, og straks man kunne tallfeste lyd istedet for bare å bearbeide kontrollspenninger begynte det å åpne seg nye perspektiver. Komponisten Pierre Boulez var en av dem i Europa som så dette, og hans visjon om en institusjon som skulle samle spisskompetansen innenfor arbeid med forskning, formidling og skaping av musikk førte frem til opprettelsen av IRCAM (Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique) i 1977. Det skadet ikke saken at han politisk sett var godt nok plassert til å kunne dra nytte av daværende franske president Pompidous ønske om å skape et monument over sin regjeringstid; Pompidousenteret i Paris, som IRCAM formelt er knyttet til. Boulez ledet IRCAM frem til 1992, når ledelsen ble overtatt av Laurent Bayle.

IRCAM


Dersom man klikker seg frem gjennom World Wide Web til IRCAMs sider, finner man ut at veien ikke er så lang som den engang var. IRCAM svevet for noen år siden litt over hodene på mange, og bestrebet seg heller ikke akkurat på å komme et nysgjerrig publikum i møte. Slik er det ikke lenger, og grunnen er at ideen om den allvitende avantgarde er oppbrukt, og at finansiering nå mer avhenger av faktisk oppndde resultater. Det er med andre ord slutt på tiden hvor IRCAM kunne heise store sekker fulle av penger opp i tårnet sitt og ikke bry seg om hva som skjedde på utsiden. Fransk kulturpolitikk er som så mye annet i stor grad tuftet på ujevnt bytte, og i IRCAMs tilfelle er det slik nå at institusjonen gir mye, og at arbeidet som gjøres der er til glede og nytte for institusjoner og enkeltpersoner verden over.

IRCAM har avdelinger for publikasjoner på papir og plast (CD og LP), skapende virksomhet inklusive produksjon av en konsertserie, utdanning (sommerskoler og andre kurs), bibliotek med interessant litteratur fra egen og andres produksjon, utvikling av maskin- og programvare for arbeid med musikk og psykoakustikk, og endelig musikkrepresentasjon. IRCAM samarbeider også med Ensemble Intercontemporain, som for tiden har kunstnerisk leder David Robertson. Ensemblet lar seg høre også under årets (1995) Ultimafestival.

IRCAM la i 80-årene ned stor innsats i utviklingen av en egen datamaskin, den legendariske 4X. Behovet for regnekraft som kunne bearbeide lyd i sanntid var stort, men maskinen ble også stor og lite praktisk å flytte på, og adgangen var mildt sagt begrenset; det var vel ikke særlig flere enn Boulez selv som fikk arbeide på den. Det har vært harselert mye over akkurat dette, men det viktige er at IRCAM hadde sett behovet for en sanntidsmaskin, og i 1992 presenterte så IRCAM sin IRCAM Signal Processing Workstation (ISPW) med NeXT som maskinbase. ISPW er fremdeles den eneste arbeidsstasjon som er praktisk anvendbar for arbeid med lyd i sanntid. For å gjøre dette arbeidet utviklet IRCAM også programmet MAX (etter Max Mathews, en av computermusikkens pionerer) hvor prosesseringen kunne styres. I tillegg har IRCAM visst å nyttiggjøre seg forskningsresultater fra andre miljøer, og produserer og vedlikeholder en rekke dataprogrammer som er i bruk overalt hvor man beskjeftiger seg med computermusikk. Sine kunstneriske oppgaver løser IRCAM blant annet gjennom sine «huskomponister» Manoury, Saariaho,
Lindberg og Murail, samt gjennom bestillingsverk som dem fra f. eks. Asbjørn Schaatun og Rolf Wallin. Det betraktes som en ære å få bestillingsverk for Ensemble Intercontemporain. IRCAM arrangerer «åpen dag» (*én* gang i året) og sommerskole for det internasjonale kvalifiserte publikum. I tillegg er det anledning til å arbeide der som komponist dersom prosjektet betraktes som interessant nok. IRCAM utgir også flere trykksaker, både ren opplysning om virksomheten og mer fagrettede tekster.

NoTAM


NoTAM (Norsk nettverk for Teknologi, Akustikk og Musikk) ble opprettet i 1993, etter mange års forarbeid i flere miljer – blant komponister, pedagoger og universitetsfolk innenfor musikkvitenskap og informatikk – og er den norske parallellen til IRCAM. Den observante leser ser straks at mange av ordene i akronymene er de samme, og det er naturlig å avlede at arbeidsfeltene likner hverandre, hvilket de gjør. Men det finnes også viktige forskjeller.

Den største forskjellen er at NoTAM er et nettverk, åpent for alle som ønsker å bidra. Nettverkets knutepunkter er alle utdanningsinstitusjoner i Norge hvor det finnes høyere utdanning i musikk. Men selv om NoTAMs administrasjon og studioressurser har sitt hjem hos Universitetet i Oslo, er tanken ikke å stenge dem ute som ikke har akademisk tilknytning; NoTAM er et åpent nettverk, og det er lett å hekte seg på. I ideen om nettverk ligger det innbakt en forståelse av formidling som demokratisk tilgjengelighet; man må selv lete i det som er utbudt og finne frem til det man har bruk for. Konkret formidler NoTAM både teknologi og bruken av den i arbeid med musikk, og dette innebærer en del tjenester for norsk musikkliv. Det viktigste er vel tilgang på Internett og elektronisk presentasjon av egen virksomhet og identitet gjennom WWW. NoTAM har videre lagt opp oversikter over absolutt alt som finnes av både elektroakustisk musikk og musikk på papir på nettet, sammen med en virtuell platebutikk og oversikt over alle aktører i norsk musikkliv. I tillegg finnes et stort arkiv over gratis programvare for arbeid med musikk, for de maskinbaser som bruker DOS, Mac OS og UNIX. Slik virksomhet er ikke vanlig for computermusikksentra.

NoTAM presenterer også publikasjoner (på papir, ennå ikke plast), har komponister i arbeid, driver kursvirksomhet og utvikling av maskin- og programvare. NoTAM støtter opp om instrumentalmusikken gjennom å gjøre ressurser tilgjengelige både for komposisjon av verk og for fremføring av dem, som f. eks. Nicolay Apollyons «CellOrganics» under årets (1995) festival. Utviklingen av generell maskinvare har nå kommet dit hen at spesialløsninger ikke lenger er nødvendige. «DSP for folket» (digital signalprosessering) er nå en realitet, og de samme programvarefunksjoner finnes for de fleste maskinbaser. NoTAMs utvikling av maskinvare har derfor dreiet seg om å lage kommunikasjonsbokser som forvandler f. eks. kontrollspenninger til MIDI data og formelberegninger til distribusjonsmønstre for lyd; små enheter som gjør det lett å trekke datamaskiner inn i fremføringssammenheng som f. eks. Rolf Wallins kontroll av ISPW i «Yo», gjort under Ultima i fjor. Denne maskinvaren viser norske komponister at teknologien ikke lenger representerer noen begrensning. De viktigste dataprogrammene som er laget på NoTAM er i bruk over hele verden – som alle andre programmer det er noe vits samle på.

At et internasjonalt og kunnskapsrikt miljø for computermusikk fantes når NoTAM ble etablert var naturligvis til hjelp, og å kunne kjøpe en ISPW «rett fra hylla» sammen med et abonnement på en del utmerket programvare gjorde det lett å komme raskt opp på teknisk nivå. At IRCAM bidrar med hjelp i form av utstyr og teknisk assistanse til fremføringer, som f. eks. av «Explosante Fixe», er en type formidling som er forbilledlig, og det ville realistisk sett ikke vært mulig for NoTAM å sette opp stykket uten dette samarbeidet. Og det er vel nettopp i musikken at sammenhengen mellom IRCAM og NoTAM blir svært tydelig. Her møtes komponistene som arbeider hos oss (i dette tilfellet Boulez og Apollyon) i ønsket om å ta tak i den virkelige verden og bearbeide den for å høre nye klanger, nye spektra. Slike ønsker har, som sagt innledningsvis, menneskeheten hatt siden tidenes morgen, og IRCAM og NoTAM trekker i fellesskap våre urgamle overlevelsesredskaper inn i hedonismens tjeneste.

Jøran Rudi, juni 1995