I minne griper til et historisk instrument, og ting blir lett å forstå når man ser hvordan de virker, mer enn at kun et lite grønt lys på en boks forteller at noe står på. Båndopptakerne passer også godt fordi det er to referanser i verket, og de blir også tydeligere når instrumentet er gammelt. Den ene referansen er Alvin Luciers kjente verk I Am Sitting in a Room (1970), og den andre er Lejaren Hillers HPSCHD som han skrev sammen med John Cage i 1967-69.
Alvin Luciers verk består av en innlest setning som spilles av i et rom og samtidig spilles inn på nytt gjennom en mikrofon som tar opp fra rommet. Det nye opptaket spilles så av, og prosessen gjentas. Gjennom det mer enn 45 minutter lange verket skifter setningen karakter fra tydelig tale til et skjelvende spekter, og spekteret er en nøyaktig avtegning av rommets resonans; hvordan rommet forsterker og svekker forskjellige frekvenser.
Lejaren Hillers stykke spilles fra 7 cembali og at stort antall (opp mot 51) bearbeidede innspillinger av instrumentet. En typisk fremføring vil være med mange høyttalere som hver spiller brokker, ganske høyt, og at man slik hører musikken sprute bitvis frem fra mange forskjellige steder. Første fremføring (Urbana, Illinois, 1967) varte i over fem timer, og gjorde bruk av 208 lydbånd med datagenerert materiale, og en overveldende mengde skjermer, projektorer, lysbilder og filmer.
Det som skjer i installasjonen I minne er at lyd spilles av i rommet, og at den samtidig spilles inn igjen, blandet med lyder fra det som ellers foregår der. Det er viktig at mikrofonen står i et område som er trafikkert, slik at den hele tiden blir matet med nytt stoff.
Mediet er lydbånd, hvor vi må regne en kvalitetsforringelse for hver gang materialet blir spilt av og inn. Lydbåndet har en overflate som kan magnetiseres, og det er slik signalet blir lagret på båndet. I installasjonen er båndet klipt fra hverandre i biter etter et bestemt mønster, og mellom bitene er det klipt inn bånd som ikke har magnetisk belegg. Dermed vil det som blir spilt inn hele tiden bli brutt fra hverandre av stillhet, og vi får ikke-sammenhengende innspillinger av lyder og setninger, pluss lyden fra alt annet som skjer i rommet. Alt blir brutt opp til kortere og lengre biter, alt etter hvordan lydbåndet som går under innpillingshodet er.
Lydbåndet er laget som en sløyfe, det vil si at det kan gå kontinuerlig, uten avbrudd, og at det som spilles inn må gå rundt hele sløyfens lengde, får det kan spilles av. Dermed «husker» båndet det som har foregått – ikke alt – men kanskje nok til at vi gjenkjenner det som har skjedd, eller i det minste får et inntrykk av hva det kan ha vært når det spilles av igjen.
Når båndet spilles av, settes rommet i bevegelse; det gir resonans, eller romklang. Alle rom har sin egen klang, og etter hver runde transformeres lyden i retning av ganske få frekvensbånd, i en slags utflytende rytme. Etter hvert som båndsløyfen går rundt og rundt, så vil det innspilte materialet bli mer og mer likt klangen i rommet, men det vil stadig komme nytt materiale til, slik at vi på samme tid hører både helt transformert materiale, og lyd som er på vei inn i resonans og glemsel. Installasjonen handler dermed ikke lenger bare om akustikk og resonans, den handler også om hukommelse, glemsel og uforutsigbarhet, kanskje også om samhandling, om man vil. Installasjonen gjengir og repeterer brokker av det som har skjedd i utstillingen, og blander dette slik at nåtiden dannes av det som på ethvert tidspunkt foregår, sammen med en stadig blekere resonans av fortiden – hele tiden foranderlig, men med en gjennomgående karakter. Litt som livet selv.
Tegningen viser hvordan lyden spilles av og inn, og hvordan det oppbrutte lydbåndet fragmenterer innspillingen.
Fordi avspillingen skjer lenge frem på båndet enn innspillingen, flytter signalet seg fremover på båndet, hver gang like langt som avstanden mellom båndspillerne.
Vår kontekst i vår bestemte kultur former oss, og gjør at vi opplever mye av det samme, ser ting på måter som likner hverandre, får forklart virkeligheten på omtrent samme måte – konteksten er slik en equalizer, den utjevner forskjeller og gir oss oftest samme retning. Vårt felles minne opptrer mye på samme måten, visst har vi forskjellig fokus, men de store trekkene i våre historier minner om hverandre. Begivenheter som er tydelig forskjellige i kort perspektiv, glir med tiden inn i en slags likhet, samtidig som vi ser at den fragmenteringen de hele tiden utsettes for egentlig ikke er så viktig for helheten.
På overflaten er denne installasjonen det som kan kalles kontekstavhengig – den «må stå» der den er for å gi mening. Men det er ikke sikkert at det er helt riktig; den er heller kontekstuavhengig fordi den synliggjør at et hvilket som helst sted (med stor nok aktivitet) er en kontekst. Det er først og fremst handlingene der installasjonen står som forvandles til kontekst, og installasjonen peker derfor på at begrepet kontekst avhenger av handling.
Jøran Rudi, september 2008
Takk til Cato Langnes for research og koordinering, Kai Priddy, Kjell Carlsen og Hans Olav Grøttheim for hjelp med båndopptakerne.