GILDE PÅ GLØSHAUGEN/UTEN TITTEL
ARNE NORDHEIM OG CARL NESJAR

Våren 2000 åpnet NTNUs nye realfagbygg på Gløshaugen i Trondheim. Arne Nordheim og Carl Nesjar var blant kunstnerne som leverte arbeider til huset. Begge kunstnerne har lang fartstid i bruk av teknologi i sine verk, og de sto her for en lys- og lydinstallasjon som definerer et stort areal i bygget.

Nordheim (Gilde på Gløshaugen) har alltid vært opptatt av sammenhengen mellom lyd, rom og den musikalske utnyttelse av de akustiske forholdene. Her lar han lyden gjøre de besøkende oppmerksom på rommet gjennom elektronisk bearbeidede klanger. Klangmaterialet stammer fra Nordheims umiskjennelige pallett, og referansen er derfor etablert hos publikum. Gjenkjennelsen gjør det lettere for de som oppholder seg i bygningen å orientere seg i det som kommer fra høyttalerne.

Installasjonen er plassert i et transportareal med stor takhøyde som går tvers gjennom bygget. Høyttalerne er plassert slik at de ikke tiltrekker seg oppmerksomhet, men slik at de gir lytterne opplevelse av rommets vertikale og horisontale dimensjoner.

Carl Nesjars arbeid Uten tittel er kuber med neonlys. Hver kube består av flere lag med plexiglass og neonlys i forskjellige farger, og Nesjar oppnår slik å forme både volum og gjennomsiktighet på samme tid. Lysene tones langsomt opp og ned, og gir mulighet for et utall kombinasjoner og nyanser.

Nesjar og Nordheim har laget verkenes grunndeler som enkeltstående elementer, mens de konkrete konstellasjonene bestemmes av et dataprogram. Programmet er koblet opp mot sensorer for utendørs lys, fuktighet og vind. I tillegg tar styringsprogrammet dato og årstid med i betraktning, og måler studentstrømmens bevegelser gjennom trafikkarealet. Slik er også menneskene, som verkets nære omgivelser, med på å bestemme opplevelsen av lys og lyd. Verket blir ikke statisk, men realiseres kollektivt av studentmassen i huset i samarbeid med de fjernere, ytre omgivelsene. Verket blir nytt fra øyeblikk til øyeblikk.

Styringsprogrammet har også gjort det mulig å ta praktiske hensyn, slik at musikken kun spiller i pausene mellom forelesningene, hvor konteksten er det store fellesskap som studentmassen utgjør.