Tale til åpningen av installasjonen
Den norske opera, 8. september 2010
Først av alt; velkommen – vi er glade for å se at så mange har tatt turen hit til åpningen av denne installasjonen som i år er et av NOTAMs bidrag til Ultimafestivalen.
For oss hos NOTAM som et senter for teknologi i kunst og musikk, er det viktig å vise både den nye teknologien, og de kunstneriske resultater som følger av bruken. Denne utviklingen, som vi har vært en del av siden vi kom i drift i 1994, inkluderer ofte bruk av nye materialer, og vi husker for eksempel da støy og kunstnerisk representasjon av data på tvers av fagfelt (det vi her kan kalle sonifisering) begynte å bli vanlig. Feltopptak, og komposisjon med dem, er enda et eksempel på nytt kunstnerisk materiale, selv om vi lett kan spore slik komposisjon tilbake til sent sekstitall, til for eksempel franske Luc Ferraris verkserie Presque Rien.
I feltopptak dreier det seg ofte om oppmerksomhet på ting som vi lett lar oss gå forbi; det å finne musikk i lydene som omgir oss, på disse lydenes egne premisser, om det er mulig. Kunstnere som John Cage og Bill Fontana har vært spesielt aktive i å fremme slike synspunkter, på hver sine arenaer.
Den senere tids utvikling er i digitaldomenet – og å gjøre opptak med høy kvalitet er tilgjengelig for mange, siden prisen på teknologien har blitt uforskammet lav. Dette har stimulert interessen, og gjort slik arbeid mulig. Dette har skjedd ”av seg selv”, og NOTAMs rolle som senter har vært å hjelpe frem ideene, samt løfte kvaliteten både teknisk og kunstnerisk. Det gjør vi gjennom symposier, seminarer, kurs, konserter – og utstillinger som denne.
Soundscape komposisjon er en genre som har utfordringer. Når alt kommer til alt, så er det jo slik at vi ofte velger å ignorere hverdagslyden som omgir oss – vi legger ikke merke til den. Her ligger utfordringen, og siden soundscape komposisjon typisk er en forsiktig genre hvor komponisten er varsom med sine inngrep, handler dette mye om formidling, altså både om hva man velger, og hvordan man viser og snakker om det. Det er ikke slik at man har veletablerte arenaer som automatisk gir kvalitetsstempel, slik som museer og orkesterhus, formidlingen må også finne nye veier, og samtiden er full av dem.
Jana Winderen er i Norge en veteran i dette feltet. Hun begynte med feltopptak allerede som student i London på tidlig 90-tall, og har arbeidet profesjonelt med dette i Norge siden hun kom tilbake. Hun har bak seg en imponerende liste med produksjoner i Norge og internasjonalt, hvorav de seneste er installasjoner i Istanbul og på Hamsunsenteret på Hamarøy, samt en CD-utgivelse på det engelske platemerket Touch.
Winderen holder konserter, utgir CDer, lager installasjoner og holder foredrag – hun benytter hele spekteret av formidlingsformer. Men Winderen nøyer seg ikke med nøytral formidling, hun har også en tematikk og intensjon. Hun bruker ofte lyd fra miljøer dit de færreste av oss kommer, fra inne i isbreer til store havdyp. Lydene hun finner fra vann og is, fisk og andre skapninger i havet, er fascinerende i seg selv, og en undertone i verkene er å fremme interesse – og respekt – for det som er ukjent. Interesse fordi det er mye å lære, respekt for det livet opptakene viser. Og her er hun tilbake til et kjernepunkt i soundscape-komposisjonen som genre – en grundig utforskning av våre lydmiljøer og hva de kan fortelle oss om forskjellige livsforhold.
Installasjonen Energy Field er bygget på samme materiale som den nevnte CD-utgivelsen på Touch. Den får man kjøpt i butikken her. Som på CDen, så har Jana WInderen satt sammen lydmateriale ut i fra sin egen opplevelse av de stedene opptakene er gjort. Dermed har verket ikke en dokumentarisk karakter, men er preget av hennes personlige filter. Det liker vi.
Vi må takke de vi har samarbeidet med om denne installasjonen – Ultimafestivalen og Den norske Opera og Ballett, og ønsker ønsker alle sammen en fin opplevelse her i operahuset. Men størst takk av alle til Jana for hennes innsats langt utover det vanlige for å få dette til!
– Jøran Rudi, september 2010